Veien til å bli “norsk”

Å flytte til et nytt og fremmed land er et mentalt spark under beltet. En ting er å flytte til Playa del Ingles som pensjonist, med penger som strømmer ut fra pensjonsfonden og tikker inn på kontoen hver måned. Der kan du kanskje klare deg med “Dos coronas, por favor” og “La quenta, por favor” i flere år mens du bygger opp en helårs brunfarge.

En helt annen ting er å flytte til et land der du må lære språk, samfunnskoder, kultur, moral og etikk som er gjeldene for det landet, arbeidslivet og etc. Der må du faktisk lære språket og få deg jobb for å kunne leve.

Man ankommer et nytt land med store drømmer, mens landet har andre planer for en. Da jeg kom til Norge var jeg en 8 år gammel jente med en drøm… og se på meg nå:

20180223_222549

Som flyktning har veien til å bli norsk vært lang og med mange fartsdempere. Jeg har gått fra å sitte feil vei på toalettet, til å ha med kakao på termos og sitteunderlag på klassetur… fra å tro at det mest brukte etternavnet i Norge er “Friedland”, til å følge med på Farmen… fra å snakke meget høylytt i telefonen i offentlighet, til å rolig okkupere 2 seter på bussen… fra å være på FBIs topp 10 liste over mest ettersøkte, til å være registrert med fast bopel i Skatt Sør… dere skjønner tegninga.

Innlæring av språk hadde også noen utfordringer gjemt oppe i ermene. Etter 1 år med deltakelse i norskopplæring på et grupperom fikk jeg endelig tak på det norske språket, kun for å ende opp i en klasse med en kontaktlærer fra Skogn som hadde en 10 meter bred dialekt. Når hun snakket minnet det veldig om en person som kjemper for å ikke drukne.

Religion bydde på helt egne problemstillinger. Jeg kan trekke fram noen eksempler på hvordan religion skapte et klart skille mellom vennene mine og meg:

– ekstremt klein særbehandling i bursdagsselskaper der det serveres pizza med skinke og pepperoni. Det var veldig gøy å pelle av alle ingrendiensene og tygge på kun pizzabunnen som en sulten hyene.

– de små halal-pølsene fra sverige som ble svidde og deformerte med byller og svulster før de i det hele tatt landa på grillen. Enkelte ganger måtte jeg late som de ikke var mine og tok de når ingen så på.

– å være på sommer-roadtrip med venner der du ligner en døende anorektiker fordi det er ramadan, mens venner hiver i seg veimat og du prøver desperat å gjøre deg mett på burgerlukt.

Men ting tok en uforventet helomvending da jeg endelig fikk innvilget statsborgerskap! Plutselig var jeg ikke redd hunder og jeg kunne uttale alle vokalene som en hvilken som helst nordmann! Men best av alt var at jeg endelig kunne stille det etterlengtede spørsmålet til mine utenlandske venner:

“Trives du i Norge?”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s