Alenefar i 1 uke, livløs de neste 2 ukene

Våre rutinebaserte og A-4 dager starter kl 06:30. Da er vi to om alle gjøremålene fram til ungen er i barnehagen og vi er på jobb alle mann.

For en stund tilbake tok kona seg en jentetur til Egypt for å slikke sol og leva lite. Med det var jeg alenefar i 1 uke. 1 uke som føltes som 1 år. Gjennom hele denne uken tenkte jeg: “Hvor tidlig kan jeg legge barnet mitt uten at barnevernet reagerer?”

Den ene dagen var lengre enn den andre. Min oppfatning av tid og rom var ikke lenger det vitenskapen har lært oss. Jeg husket ikke lenger hvilken dag eller dato det var. Da mener jeg ikke på “ligge brisen på stranda i sunny beach og steke i sola”-måten. Jeg mener “fanget i kjelleren til Josef Fritzl og ikke sett dagslys på 24 år”-måten.

Opp kl 06:00 for å passe på at jeg rekker jobben, vaske meg og kidden, pusse tenner, spise frokost og lage matpakke, få på klær, kjøre til barnehagen, levere kidden, så på jobb. Likevel klarte jeg ikke å komme meg på jobb til tida én eneste dag!

Kampene som dukker opp i hverdagen med småbarn tok jeg selvfølgelig høyde for når jeg stilte alarmen kvelden før, selv om jeg på forhånd hadde bestemt meg for å ikke eie ryggrad og gjøre alt på ungens premisser. Basically være en forelder jeg selv hater.

Liiiiikevel kommer kampene på løpende bånd, den ene før den andre. Smøret er ikke smurt helt ut til kantene på brødskiva, skal på liv og død ha på 2 ulike sokker, skal bruke en evighet på å pusse tennene selv, jakka skal være vrengt når den tas på, skal ha på sandaler i -8°, merkelappen på innsiden av lua klør, skal lage snøengel på veien, nekter å bruke barnestolen i bilen fordi han er en “stor gutt”… og sånn fortsetter det uten tegn til ende.

20180111_095214

Det blir heller ikke bedre ved levering når ansatte i barnehagen ikke nøler med å sende deg ett skjærende blikk gjennom pedagogiske briller dersom du tråkker feil i oppdragelsen i deres nærvær. Man SKAL oppmuntre til barns læring og være, på fagspråk “støttende stillas” og whatnot! Så når jeg stresser for å rekke jobben og genseren under jakka er gjennomvåt, må jeg likevel ta meg tid til å høre guttungen telle til evig før jeg kan si hade. “tjueni, tjueti, tjueelleve, tjuetretten.. nei, tjueelleve, tjuetolv, tjuetretten….”.

Når jeg kommer meg til bilen og har vært en god forelder i pedagogenes øyne, kan jeg endelig ta meg en snus, sette på høyt musikk og kjøre bilen som om den er stjålet for å rekke jobben.

Jeg har aldri vært så glad for å se kona mi som da jeg hentet henne på flyplassen. Vår lille “gjenforening” på flyplassen minnet veldig om når Saroo i filmen “Lion” endelig fant og omfavnet sin mor etter å ha vært fraskilt i 25 lange år.

Jeg føler jeg har vokst veldig som person på denne uken og vil gjerne takke min nydelige kone for denne muligheten. Jeg håper å kunne gjengjelde tjenesten i nærmeste framtid.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s