Jeg har fått inntrykk av at den yngre generasjonen ikke setter av like mye tid til å hjelpe foreldrene sine som tidligere. Kanskje er det samfunnet som er bygd opp på en slik måte at alle må bruke så mye tid på sitt at det ikke er mye tid eller energi til overs?

Men her er det snakk om dine foreldre! Menneskene som har pustet liv i deg, ofret nattsøvnen sin i mange år for deg, villige til å ta et skudd for deg… skam deg!

Jeg hopper med glede når foreldrene mine ber meg om det. Grunnen til det er at de aldri ville bedt meg om å gjøre noe som er til skade for meg selv, verken fysisk, psykisk, sosialt eller økonomisk.

Nå skal ikke jeg late som at alle foreldre er slik. Det finnes helt sikkert mennesker der ute som ikke har ubetinget kjærlighet for barna sine. Men likevel tør jeg å påstå at majoriteten av foreldrene har akkurat det.

Når du blir bedt om å gjøre noe, uavhengig av tjenesten omfang, tidsperspektivet eller slitet det medfører, så skal du gå å gjøre det av hele ditt hjerte, med et stort smil om munnen!

Foreldrene mine har vært på ferie en stund. Her om dagen fikk jeg en telefon fra far som lurte på om jeg kunne fjerne snø fra bilen deres, “hvis” det var noe snø da. Midt i undervisningsplanleggingen reiste jeg meg opp, tok på jakka og dro bort til mine foreldres hjem.

Det viste seg at det faktisk hadde samlet seg litt snø på bilen deres…

Og bare se den gleden i ansiktet mitt…

Takk, mor og far, for at jeg får være den som hjelper dere ❤